Kan det komme nye profeter? Hva sier Koranen om det? Hvorfor har menneske behov for nye profeter?
Og om dere strides om noe, så henvis slike saker til Allah og Sendebudet om dere virkelig tror på Allah og Den ytterste dag. Dette er den beste handlemåten (Koranen, 4:60)
Ifølge Den hellige Koranen kan profeter og sendebud fremdeles komme:
Å, Adams barn, når det kommer sendebud til dere som foreleser dere Mine tegn, de som da frykter Allah og forbedrer seg, over dem vil det ikke komme noen frykt, ei heller skal de sørge. (Koranen, 7:36).
Og da Allah sluttet en pakt med profetene: ‘Når Jeg har skjenket dere boken og visdommen, og det så kommer til dere et sendebud som bekrefter det som er hos dere, så skal dere sannelig tro på ham, og dere skal sannelig hjelpe ham.’ Han sa: ‘Erkjenner dere dette, og slutter dere denne pakten med Meg?’ De sa: ‘Ja, vi erkjenner.’ Han sa: ‘Bevitne da dere, og også Jeg er vitne til dette sammen med dere’. (Koranen 3:82).
Det er viktig å legge merke til at Koranen sier:
«Når Jeg har skjenket dere boken»
Dette inkluderer Koranen. Noen vil mene at etter Koranens åpenbaring er det ikke lenger nødvendig med noen profet. Koranen er jo den perfekte bok. Men Koranen sier helt tydelig at uansett hva Allah gir menneskene av boken så skal de tro og hjelpe sendebudet. Det er derfor helt tydelig at Koranens komme ikke utelukker flere sendebud eller profeter. Koranen nevner også Muhammad spesifikt i forbindelse med pakten, noe som viser at også han trodde at det kunne komme profeter etter ham:
Og en gang sluttet Vi en pakt med profetene. Med deg, Noah og Abraham, Moses og Jesus, Marias sønn. Og Vi sluttet visselig en sterk pakt med dem. (Koranen, 33:8).
Å tro at profeter ikke lenger kan komme er ikke noe nytt. I følge koranverset nedenfor så stammer denne forestillingen fra tiden profeten Josef gikk bort. Dette er ikke muslimenes påfunn. Dette er et kjennetegn ved de som ikke vil tro. Først forkaster de Guds sendebud. Når han så går bort hevder de at det ikke vil komme noe sendebud etter ham, og slik søker de å frigjøre seg fra å tro på og være lydig en profet i fremtiden. Koranen sier:
Og Josef kom visselig til dere tidligere med klare bevis, men dere opphørte ikke med å være i tvil om det han brakte dere, inntil dere ved hans død sa: Allah vil aldri oppreise noen sendebud etter ham. Således dømmer Allah enhver overtreder, tviler, som villfarende, dem som strides om Allahs tegn uten at de har fått noen fullmakt fra Allah. Dette er en stor synd i Allahs og i de troendes øyne. Således forsegler Allah enhver hovmodig og stolt persons hjerte. (Koranen, 40: 35-36).
Folk kan si at dette var tilfellet i fortiden. Disse folk tok feil og at den guddommelige befaling om fortsettelse av profetdømmet ble forandret etter Profeten Muhammads komme. Koranen lar det imidlertid ikke være noe rom for tvil eller betenkeligheter:
”Og tåpene blant oss pleide å si løgnaktige ting om Allah” (Koranen, 72: 2).
Hva var disse løgnene?
”Og de trodde, som dere tror, at Allah aldri ville oppreise et (sendebud)” (Koranen, 72:8).
Allah sier at de som taler slik er tåpelige og deres tale ble fordømt som ’løgnaktige ting om Allah’.
Islam er den fullkomne religion. Det vil ikke komme noe ny lov for menneskene.
”I dag har Jeg fullkommengjort deres religion for dere, fullendt Min velgjørelse overfor dere og valgt Islam som deres religion” (Koranen, 5: 4).
Muhammad var den fullkomne profet, Khatam–ul–Anbiya (Koranen, 33: 41), men det kan komme en perfekt tilhenger av Muhammad som oppnår en profets status når det er behov for det. Man er nødt til å ha en lærer og et levende eksempel. For nye generasjoner er det ikke tilstrekkelig med gamle fortellinger. Å høre er ikke det samme som å oppleve.
Koranen sier at en profets oppgave er å:
”… forelese dem Hans tegn, rense dem, lære dem boken og visdommen” (62: 3).
Hadde Koranens tekst og sunna vært tilstrekkelig burde muslimene vært renset, og de burde forstått boken og visdommen. Det er veldig enkelt å se at det er det stor mangel på blant muslimene. Muslimene har den perfekte bok og Den perfekte Profet. Allikevel er muslimene i en dyp krise og nedgangsperiode.
Koranen lærer muslimene å be om åndelige velsignelser, blant annet profetdømmets. I hver eneste bønn, hver eneste dag ber muslimer om Allahs nåde:
”Led oss på den rette vei. Veien til de Du har vist Din nåde” (Koranen, 1: 6-7).
Forklaringen på hva denne nåde er, er som følger:
”Og den som adlyder Allah og (denne) profeten skal være blant de som Allah har skjenket Sine velsignelser, nemlig profetene, de sannferdige, vitnene og de rettferdige. Og hvilket fremragende selskap er ikke de” (Koranen, 4:70).
Allah hadde ikke tenkt å la være å oppfylle nevnte bønn.
Koranen sier at den som følger Muhammad har mulighet til å oppnå en profets status som en tilhenger av ham. Tidligere ble profeter oppreist uavhengig. Det er kun Muhammads religion som er så fantastisk at en tilhenger kan bli profet. Dette er ikke blasfemi. Tvert imot er dette en stor ære for islam.
Et viktig poeng er at alle disse velsignelser kun er gjennom Muhammads profetdømme. Det er derfor dette ikke bryter med Khatam–ul– Anbiya. Den som kommer er i forhold til Muhammad lik det månen er i forhold til solen. Koranen sier om Muhammad:
”Å, du Profet, Vi har visselig sendt deg… som en opplysende sol” (33:46-47).
Månen har ikke noe eget lys, den reflekterer kun solens lys. Den perfekte tilhenger av Muhammad kan oppnå en profets status. Denne reflekterer kun Muhammads åndelige lys, ikke sitt eget.
Koranen lover åndelige velsignelser:
”Ser du ikke at Allah legger frem en lignelse om et godt ord? Det er som et godt tre, det har en fast rot og har grener som strekker seg inn i himmelen. Det bærer frukt til enhver tid på sin Herres befaling” (14: 25-26).
Er ikke Koranen Guds sannferdige ord? Hvor er i så fall disse fruktene i dag? Hvor er velsignelsene som muslimene er lovet?
Guds ord er sant. Fruktene finnes. Problemet er at muslimene fornekter Guds utsendte, og derfor bringer ulykke over seg selv. Det er et tegn som alltid skal oppfylles ved et sendebuds komme:
”Ve (Mine) tjenere! Det kommer ikke noe sendebud til dem uten at de spotter ham” (Koranen, 36:31).
”Men hvilket utsagn vil de da tro på etter dette?” (Koranen, 7:186)
