Innledningsvis ønsker jeg å takke dere alle som deltar på åpningen av Baitun Nasr moské, og for at dere er med oss ved denne gledelige begivenheten. Dette er et privilegium og en stor glede for Ahmadiyya muslimsk trossamfunn her i Norge, at vi ved Allahs hjelp har klart å bygge vår første moské.
La meg først forklare den bokstavelige betydningen av ordet moské. Det arabiske ordet for moské er masjid, og på engelsk er det oversatt som mosque. Ordet masjid betyr:
”et sted for tilbedelse”
derfor er innvielsen av denne moskeen ikke en verdslig anledning, tvert i mot er det en rent åndelig og religiøs begivenhet.
Vi er samlet her i dag for å innvie tilbedelsesstedet til Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn Norge. Dere har kommet hit for å delta på dette arrangementet til tross for at dere ikke er ahmadimuslimer. Dette beviser at dere er åpensindige og opplyste mennesker. Det beviser at dere alle ønsker å opprettholde menneskekjærlige verdier og at dere bryr dere om andres følelser. Dere innser at dere, som en del av et samfunn, deler lykke og sorg uavhengig av forskjeller i religion. Det er på grunnlag av et slikt edelt prinsipp at kjærlighet og fred kan blomstre i et samfunn. Derfor ønsker jeg å utrykke min dypeste takknemlighet til dere alle som er her i dag.
Denne oppriktige takknemligheten er ikke uttrykt ut fra en ren formalitet eller moralsk høflighet. Det å være takknemlig mot dere alle er faktisk en religiøs plikt. Dette fordi profeten Muhammad (velsignelser og fred være med ham) instruerte alle muslimer om at takknemlighet er en dyd, og faktisk en nødvendighet. Han underviste så vakkert at en person som er utakknemlig mot et medmenneske faktisk også er utakknemlig mot Gud. Som leder for Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn kan jeg ikke på noen måte tolerere, ei heller har jeg råd til, å bli berøvet velsignelser og belønninger fra den ene Gud som jeg tilber, og som jeg stadig minner trossamfunnets medlemmene på å tilbe. Derfor er det essensielt å være oppriktig takknemlig overfor dere alle.
Videre forteller den hellige Koranen, som er grunnlaget for islams lære, at den som viser takknemlighet overfor Allah vil bli skjenket ytterligere velsignelser og belønninger. Derfor vil jeg igjen påpeke at mitt uttrykk for takknemlighet overfor dere alle ikke er i nærheten av å være rituelt, men i stedet et uttrykk fra det dypeste av mitt hjerte. Gjennom denne takknemligheten er det mitt håp at Gud vil bli tilfreds med at jeg har uttrykt min takknemlighet overfor Hans rettferdige og oppriktige mennesker. Gud er sannelig tilfreds når Hans skapelse viser kjærlighet for hverandre.
De aller fleste ahmadimuslimer som bor i Norge er opprinnelig fra Asia. Derfor er jeg veldig fornøyd med å se at dere alle er samlet til tross for denne forskjellen i etnisitet, både ahmadier og ikke-ahmadier, som ett folk i én nasjon. Det er veldig oppmuntrende å se at dere uansett farge eller rase arbeider sammen som én nasjon. Alle dere som er gjester her i dag har kommet hit på grunn av deres forbindelser med medlemmer av Ahmadiyya trossamfunnet. Og nå har dere respondert på kjærligheten som ahmadimuslimer har vist, med selv å vise kjærlighet.
Jeg ønsker nå å gå tilbake til temaet om hva en moské virkelig er. Som jeg nevnte tidligere betyr ordet moské et sted for tilbedelse, og jeg ønsker å si noe mer om nettopp dette. Det er ytterst uheldig at når ikke-muslimer hører ordet moské, så blir deres sinn fylt med merkelige og skremmende bilder og de blir redde. Når de ser at en moské blir bygd er deres umiddelbare reaksjon en følelse av frykt og panikk og – måtte Gud forby- at denne moskeen kan bane vei for terrorisme og ekstremisme. I den sammenheng er det viktig at jeg kort forklarer hva en moské egentlig betyr for en sann muslim. For å hjelpe dere å forstå dette vil jeg henvise til den bokstavelige, leksikalske definisjonen av ordet.
Hvis man slår opp i en ordbok er ordet definert som et hus for bønn, og som jeg allerede har forklart er det arabiske ordet for moské nemlig masjid. Og masjid er utledet av det arabiske ordet sajada, som bokstavelig betyr ”han/hun bøyde seg ned”. Så når vi analyserer den bokstavelige betydningen av ordet moske leder den oss bare på veien til bønn og underkastelse.
Et spørsmål som naturlig melder seg er hvordan en slik underkastelse bør utføres. Svaret er at når en muslim bøyer seg ned i bønn, skal han bøye seg i absolutt ydmykhet, og han bør se på seg selv som verdiløs. I denne tilstanden av ydmykhet skal han bøye seg foran Gud i total underkastelse og lydighet; og i denne underdanige tilstand bør han be til Gud om å gjøre ham i stand til å følge Guds påbud slik de er foreskrevet. Dette er hva en ekte moské er, et sted hvor en i fullstendig ydmykhet bøyer seg framfor Gud, den allmektige.
Tragisk nok finnes det flere motstandere av islam som aktivt forsøker å sverte dens rene navn, og er opphengt i å spre falsk propaganda om at – Gud forby – den hellige Koranen fremmer blodsutgytelse og terrorisme. Det er med stor sorg at jeg på dette punktet må legge til at enkelte muslimske grupper gang på gang har gitt motstanderne av islam muligheten til å sverte religionen; gjennom feilaktige og hatefulle terroristhandlinger, og dette er et punkt som jeg har tatt opp i diverse taler over hele verden.
La det være helt klart at disse såkalte muslimer ikke jobber ut fra kjærligheten for islam, men er motivert ut fra sine egne egoistiske ønsker og interesser. Med alt dette i bakhodet vil jeg be alle mennesker som ønsker å fokusere på den sanne Islam, om ikke å fokusere på hatefulle terroristhandlinger eller de ulike formene for propaganda mot religionen. De er ikke de riktige kildene for å bedømme religionen på en rimelig og rettferdig måte.
I stedet vil jeg oppfordre folk som søker etter å høre og lære mer om islam om å studere den egentlige læren. Den mest autentiske kilden til islams lære er selvsagt den hellige Koranen som ble åpenbart profeten Muhammad (må Allahs velsignelser og fred være med ham).
Om man ser på begrepet jihad, så er det alltid forstyrrende for folk som ikke er muslimer. Konseptet om jihad i religiøse kriger slik vi finner det i den hellige Koranen tillates kun i svært sjeldne tilfeller. Der Koranen gir lov, følger det også svært strenge vilkår og kan kun anvendes i svært sjeldne og spesielle omstendigheter. Videre hvis vi skal vurdere dette på en balansert måte vil vi finne også andre hellige, religiøse tekster som for eksempel Bibelen, som også har gitt tillatelse til å kjempe kriger og kamper.
På dette tidspunktet ønsker jeg ikke å gå inn på en diskusjon om hva andre religiøse bøker sier om dette. I stedet ønsker jeg bare å si at Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn representerer islams sanne og originale lære. Grunnleggeren av vårt trossamfunn, Hadrat Mirza Ghulam Ahmad (fvmh), har behandlet dette temaet om religiøse kriger og jihad grundig. Han underviste at forhold som eksisterer i dag ikke tillater at religiøse kriger utkjempes. Faktisk instruerte han at religiøse krigers tid har kommet til en slutt. For å hjelpe dere å bedre forstå islams fredelige lære, vil jeg også kort snakke om de faktiske omstendigheter hvor den hellige Koranen tillot religiøse kriger i tidlig islam.
Men før jeg kommer inn på det vil jeg si noe om den fryktelige tragedien som fant sted 22. juli. Jeg vil oppriktig uttrykke mine dypeste kondolanser, med den største respekt, for denne tragedien som kostet så mange uskyldig mennesker livet. For hele Norge vil dette være en sorgens dag. Fra vårt perspektiv føler enhver ahmadiyyamuslim i Norge – uansett hvilket land han eller hun opprinnelig kommer fra – dyp sorg og smerte i sitt hjerte over denne hendelsen. Kjærlighet til ens land og for menneskeheten er en viktig del av troen for enhver oppriktig muslim. Dette fordi den hellige profeten Muhammad (må Allahs velsignelser og fred være med ham) har sagt at kjærlighet til sitt land er en grunnleggende del av troen. Derfor er det nødvendig å elske det landet som man bor i og er borger av, og som man har nytte av.
Om man ikke klarer å fremvise denne kjærligheten og lojaliteten til dette landet som man har valgt å leve i, vil også troen mangle denne viktige dimensjonen. For en slik person vil bønn i moskeen være en verdiløs øvelse. En velkjent læresetning i Koranen sier at det å ta livet av et menneske uten grunn, er som om han har tatt livet av hele menneskeheten. Og det å redde livet til et menneske er som å redde hele menneskeheten. Denne læren ble gitt med den hensikt å beskytte menneskeverdet.
Så mens vi reflekterer over tragedien som fant sted for bare noen få uker siden, så er det ikke bare norske ahmadimuslimer, men ahmadimuslimer over hele verden som deler deres tap og føler deres sorg. Denne terrorhandlingen var ikke utført av en muslim. Men om en terrorist aldri så mye tilskriver sine handlinger til en bestemt religion, så vit at ingen religion forfekter slik vold; og at slike terrorister i virkeligheten ikke har noen religion.
Jeg har sendt mine kondolanser til myndighetene i Norge, men jeg ønsket å benytte anledningen til å uttrykke mine personlige kondolanser, og kondolanser fra enhver ahmadimuslim i verden; til de etterlatte, til myndigheter og til hele Norge. Jeg vil også forsikre dere om at norske ahmadimuslimer står ved myndighetenes side i kampen mot terror og ekstremisme. Det samme gjør også alle andre ahmadimuslimer verden over. Vi tar sterk avstand fra, og avskyr alle former for, terrorisme enten den er politisk eller tilskrives religion på feilaktig grunnlag.
La meg nå komme tilbake til de forhold som lå til grunn for at de tidligste muslimene fikk tillatelse til å kjempe i krig. Koranen er en åpen bok og alle aspektene ved livet til profeten Muhammad (må Allahs velsignelser og fred være med ham) er tilgjengelige for alle som vil se. Ingen deler av islams lære eller historie er skjult. Enhver historiker eller forsker som objektivt studerer islam vil raskt erkjenne at det bildet som til vanlig tegnes av islam i media som en ekstrem religion er et feilaktig bilde.
Mange ikke-muslimske lærde har tvert imot skrevet i favør av islam og imøtegått de mange anklager som blir reist. Disse tilhører kristendommen, hinduismen og andre religioner. Sir William Muir var en kjent orientalist fra 1900-tallet som opprinnelig var ute etter å finne og bekrefte anklager mot islam. Han ble etter sine studier av islam positivt påvirket av islams lære og følte seg nærmest tvunget til å lovprise islams lære; spesielt den om god behandling av slaver og krigsfanger.
I samtiden finner vi også Karen Armstrong som har skrevet mye om islam og spesielt om profeten Muhammad (må Allahs velsignelser og fred være med ham) og hans utmerkede egenskaper. En annen velkjent akademiker i Storbritannia er Richard Bonney som har ervervet seg dyp kunnskap om islam. Han har faktisk fått prestetittel av den engelske kirken og er et ledende medlem av flere foreninger. Professor Bonney har skrevet omfattende om islam og spesielt om jihad. Etter grundig forskning har han konkludert med at tolkningen av jihad som ekstremister forfekter er fullstendig feilaktig fremstilling av islam. Han har faktisk sitert ahmadiyya som bevis for sine konklusjoner. Kort sagt, ingen objektiv og rettferdig person kan hevde at islam er en religion som forkynner eller forfekter noen som helst form for terrorisme og ekstremisme.
Så tilbake til spørsmålet om hvilke forhold som tillot krigføring i tidlig islam. For å forstå dette må vi studere islams tidlige historie, da de ikke-troende fra Mekka rettet all sin grusomhet, barbari og tortur mot de første muslimene. Likevel utviste disse muslimene, til tross de verste forhold, en fullstendig avhold fra vold. De gjorde dette etter instruks fra profeten Muhammad (må Allahs velsignelser og fred være med ham). Ved mange anledninger spurte de ham om tillatelse til å gjengjelde og forsvare seg selv. De minnet ham på at de også var innbyggere av Mekka og tilhørte den samme stammen som deres overgripere. På grunn av deres felles bakgrunn kunne også de krige. De ønsket et svar og svaret de fikk av Profeten var at de måtte vise tilbakeholdenhet og tålmodighet, fordi Gud enda ikke hadde gitt dem tillatelse til å kjempe tilbake.
Slik overbærenhet har ikke blitt fremvist av noen andre enn profeten Muhammad (fvmh) og hans tilhengere i hele den menneskelige historie. Etter min mening lå det et gyllent prinsipp i dette for all fremtid; at uansett hvem som styrer skal du ikke skape opprør som fører til ytterligere uorden i samfunnet. Dette prinsippet bør man spesielt huske på i dagens verden hvor interne opprør finner sted i ulike land.
Så på den tiden da muslimene fortsatte å møte slik grusomhet og mange mistet livet, så fortsatte muslimene sin store oppvisning av utholdenhet. Dette gjaldt ikke et fåtall, men samtlige muslimske menn, kvinner, barn og gamle. Etter flere år med intens forfølgelse utvandret profeten Muhammad (fvmh) og mange av hans tilhengere til byen Medina. Et stort fellesskap av muslimer ble således etablert i byen og i kjølevannet av dette ble en pakt mellom muslimene og jødene i Medina opprettet. I henhold til betingelsene i traktaten, ble Profeten (fvmh) gjort til statsoverhode. Forholdene i Medina var slik at muslimene kunne leve relativt fredelig og hadde muligheten til å utbre islams lære, og slik begynte islam å spre seg raskt.
Da nyhetene om muslimenes suksess og deres fredelige tilværelse nådde Mekka, bestemte de ikke-troende seg for å føre krig mot muslimene i Medina. Det var ved dette tidspunktet at Allah, den allmektige, for første gang ga muslimene tillatelse til å forsvare seg selv. Når det gjelder denne tillatelsen, sier Koranen:
”Tillatelse (til å kjempe) gis dem, mot hvem det kjempes, fordi de har lidd urett og Allah er visselig mektig til å hjelpe dem. (Tillatelsen gis dem,) som er blitt drevet ut av sine hjem med urett, bare fordi de sa: Vår Herre er Allah (alene). Og om Allah ikke drev visse mennesker tilbake ved hjelp av andre mennesker, så ville visselig klostre og kirker og synagoger og moskeer, hvor Allahs navn ihukommes mye, være blitt revet ned. Og Allah vil visselig hjelpe den som hjelper Ham, for Allah er visselig sterk, allmektig.”
(Koranen, 22:40-41)
Hvis man objektivt analyserer meningen til disse versene jeg nettopp har nevnt, så blir det veldig klart hva slags omstendigheter muslimene levde under den gang. De ikke-troende i Mekka var bestemt på å gjøre alt de kunne for å ta muslimene. Derfor befalte Allah muslimene om at tiden var kommet for å stoppe de ikke-troendes grusomheter. Ikke å gjøre dette ville ikke bare sette islam i fare, men ville bety at ingen kirke, synagoge, moske eller noe annet sted for tilbedelse ville forbli sikker. Med andre ord ville de som ønsket å tilbe Gud bli tilintetgjort. Om vi reflekterer over denne vakre lære, ser vi at tillatelsen til å kjempe ble gitt muslimene ikke bare for å beskytte islam, men som et middel til å beskytte alle religioner og tilbedelsessteder. Derfor, når vi tenker på en moske, tenker vi også på verdigheten og helligheten til alle tilbedelsessteder, uavhengig av religion.
En annen anklage som med urette har blitt rettet mot islam er at muslimene i Medina hadde blitt veldig sterke og at de derfor selv bestemte seg for å føre krig. Denne påstanden er helt feil og er uforenelig med alle de historiske fakta. Faktum er at det var de ikke-troende fra Mekka som angrep Medina. Så muslimene var på ingen måte den angripende part. Hva gjelder den materielle styrken, hadde hæren fra Mekka langt flere soldater, riddere og våpen. Forsvarsministeren [Grete Faremo] som sitter her kjenner godt betydningen av alle disse elementene i en hær. I forhold til det store våpenlageret til mekkanerne, hadde muslimene kun tre sverd og noen få hester.
Historien gir et sant vitnesbyrd om faktaene – både på tiden til profeten Muhammad (fvmh) og perioden til de fire rettledede kalifene, hans etterfølgere. De hadde veldig strenge regler for krigføring når omstendighetene for forsvarskrig oppsto. For eksempel ble de veldig strengt instruert om at ikke noe skade måtte komme på steder for tilbedelse, prester eller religiøse ledere, kvinner, barn eller eldre personer. De ble strengt gitt ordre om at ikke-stridende parter ikke skulle skades og at ingen person skulle tvinges til å konvertere til islam.
I tillegg var det ikke bare bygninger eller folk de beskyttet, men også miljøet. De ble derfor pålagt å ikke felle eller skade trær under eller etter krigen, uavhengig av hva slags trær det var, fruktbærende trær eller andre trær. Hva gjelder anklagen om at islam ble spredt med sverdet, har en kristen forsker skrevet at hvis muslimene hadde blitt tvunget til å konvertere til islam, gjennom grusomheter og undertrykkelse, så ville de ha forlatt religionen ved første mulighet og ikke vært lojale. Men disse tidlige muslimene var tvert om alltid klare til å ofre alt for sin tro. Deres konvertering kunne derfor ikke ha vært påtvunget, snarere var det en revolusjon som hadde funnet sted i hjertene til disse menneskene.
Grunnet den begrensede tid jeg har til rådighet kan jeg ikke diskutere dette videre i detalj, men jeg er sikker på at det har blitt veldig klart fra disse versene fra den hellige Koranen; at islam beskytter enhver religions tilbedelsessteder. Således kan en sann muslim som trer inn i en moské for å tilbe Gud aldri tenke eller fantasere om å skade andre personer eller å begå ondskap.
Jeg nevnte tidligere at det å drepe en person uten en legitim grunn er som å drepe hele menneskeheten. Det er derfor klart at islam ikke tillater drap i noen som helst form. På samme måte er det å være ond eller urettferdig mot selv ett menneske blitt sammenliknet med å være urettferdig og ond mot hele menneskeheten. Islam tillater ikke noen former for ondskap eller hevn, selv ikke mot de som har vært onde mot en selv. Den hellige Koranen lærer oss faktisk å være rimelige og rettferdige mot våre fiender. Om dette sier den hellige Koranen:
“Å dere som tror, vær standhaftige for Allah (idet dere er) vitner med rettferdighet. Og la ikke fiendskap til et folk forlede dere til synd, så dere ikke handler rettferdig. Vær rettferdige! – det er nærmere gudsfrykt. Og frykt Allah, sannelig Allah er vel vitende om det dere gjør.”
I lys av denne fortreffelige læren, hvordan kan man hevde at islams lære krenker folks rettigheter og oppfordre til terrorisme? Allikevel fortsetter det å være mange mennesker her i Europa som bekymrer seg, for at hvis muslimer etablerer ulike sentre og moskeer vil dette lede til uorden og konflikt i den vestlige verden slik det er i den muslimske verden. De har denne frykten selv om islams lære er basert på kjærlighet og omtenksomhet, noe dere alle har sett i verset jeg nettopp har sitert, hvor muslimene er pålagt å være rettferdige selv mot sine fiender og å frykte Gud og tilbe Ham alene.
Som nevnt er muslimene pålagt å tilbe Gud, og det er en naturlig utvikling at en som tilber Gud, vil deretter også elske Guds skapelse. Allah, den allmektige, sendte Den hellige Profeten (fvmh) som et sendebud til hele menneskeheten, og på grunn av dette hadde han en enestående kjærlighet for hele menneskeheten i sitt hjerte. Han hadde et glødende ønske og lengsel om at ethvert menneske skulle erkjenne sin Skaper og tilbe Ham og bygge et kjærlighetsforhold til Ham. For å oppnå dette tilbrakte han ofte hele netter nedbøyd i bønn og var tynget av sorg på grunn av sitt ønske om at menneskeheten skulle erkjenne sin Skaper. Henvisende til denne pinefulle tilstanden til Den hellige Profeten (fvmh) sier Allah:
“Kanskje vil du sørge deg til døde, fordi de ikke vil tro”
(Koranen, 26:4)
Fra dette verset kan vi se hvor mye hjertesorg profeten Muhammad (fmvh) følte, da han så at over alt rundt ham var de ikke-troende opptatt med å tilskrive andre Guds likeverdighet og med å dyrke avguder. Det faktum at de ikke hellet mot Gud det minste gjorde ham sorgfull.
Det kommer også klart frem fra dette verset, at Den hellige Profeten (fvmh) hadde en absolutt tro på at om og når en person beveger seg vekk fra Gud, er han selv ansvarlig for Hans straff. Derfor ønsket Den hellige Profetens (fvmh) å rense hjerter ved at enhver person skulle anerkjenne Gud og ha en perfekt tro på Ham. Han forsøkte ikke å konvertere folk til islam gjennom krigføring, men gjennom sin inderlige bønn. Og dette er nøyaktig den samme tilnærmingen som Ahmadiyya muslimsk trossamfunn har i dag, noe som utmerker vår organisasjon som unik i denne tidsepoken.
Jeg håper og forventer at de poengene jeg kort har lagt frem, illustrerer at de sanne muslimene som tilber Allah og som bygger en moské med kun det ene formål om å tilbe Ham, kan aldri overveie den minste grad av hat mot noen annen religion eller noen annen person.
I vår kjærlighet og medfølelse for menneskeheten ser vi, ahmadimuslimer, oss nødt til å forkynne vårt budskap til folk, slik at de kan søke Gud, den allmektige. Det beste eksempelet på dette er profeten Muhammad (fvmh). Og slik han ba, ber også vi for at måtte menneskeheten anerkjenne dens Skaper og søke veiledning hos Ham og tilbe Ham.
Et ytterligere poeng jeg ønsker å avklare er at det dessverre har vært enkelte moskeer som ikke har oppfylt sine sanne formål, og i stedet har de bygningene blitt brukt til å spre uorden og grusomheter. Slike moskeer er blitt nevnt i Koranen; slike moskeer har blitt bygget av folk hvis hjerter ikke har gudsfrykt i seg. Den hellige Koranen har forbudt sanne muslimer å tre inn i slike moskeer og dessverre finnes slike moskeer også i dag. I lys av denne læren fra Koranen og i samsvar med samfunnets lover, har myndighetene rett til å stenge slike moskeer. Men dette steget bør kun tas etter at en omfattende og rettferdig etterforskning har funnet sted, og som beviser at den moskeen det gjelder virkelig er blitt brukt til planlegging mot landets orden og fred, i stedet for tilbedelse av Gud.
Samtidig bør vi heller ikke bevege oss mot den andre ekstremiteten, der det kun på basis av rykter og snakk dannes et negativt bilde av enhver moské og enhver muslim. Det å stemple alle muslimer i et negativt lys er imot alle former for rettferdighet. Min inderlige anmodning til det norske folk er at de slett ikke burde frykte eller på noen måte utvikle noe negativt inntrykk av våre ahmadiyya-moskeer. Denne moskeen er blitt bygget kun med ett formål; nemlig for tilbedelse av Den ene Gud og Ham alene. Herfra vil man kun høre budskap om fred, kjærlighet og forsoning. Fra denne moskeen skal toleransens, medfølelsens og rettferdighetens flagg heises.
Vær trygg på at enhver ahmadimuslim som trer inn denne moskeen vil ha en sann og dyp kjærlighet for menneskeheten, og vil også handle i tråd med dette landets lover. Vær trygg på at enhver ahmadimuslim som entrer denne moskeen vil ha et brennende hat mot hatet selv. Og vær trygg på at enhver ahmadimuslim som entrer denne moskeen vil være blant de fremste som kjemper og ber for å eliminere grusomheter, hvor enn de oppstår, og vil til enhver tid være klar for å gi ethvert offer som er nødvendig for å nå dette målet.
I denne tid har grunnleggeren av Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn, som vi tror på som Den utlovede Messias (fvmh), fremstilt islams vakre og sanne lære og presentert den for oss. Det er nettopp på grunn av denne sanne presentasjonen av islam at alle ahmadiyyamuslimer er blitt forent av ham. Med alt dette i tankene sitter vi igjen med kun to grunnleggende oppgaver.
Først og fremst må vi oppfylle kravet om tilbedelse som vi skylder Allah, den allmektige, og deretter må vi oppfylle rettighetene til Hans skaperverk. Dette er en vakker og evigvarende lære. Og om verden forstår og omfavner den, vil ethvert samfunn bli fylt med kjærlighet og hengivenhet. I stedet for brutalitet og krig, vil vi se fred og harmoni. Vi bør ikke se med misunnelse på rikdommen til andre grupper og på samme måte skal vi ikke forsøke å rive til oss det som er andres rett. I stedet bør vi søke å etablere og vedlikeholde de menneskelige verdier og gjensidig kjærlighet.
I disse dager er enkelte verdensmakter engasjert i krigføring i et forsøk på å etablere såkalt fred. Slik feilaktig politikk er et resultat av mangel på rettferdighet og fraværet av troen på Gud. Det er min glødende bønn at måtte verden forstå det avgjørende poenget som verdens overlevelse avhenger av; nemlig at menneskeheten må etablere et forhold til Gud, den allmektige. Om – måtte Gud forby- den unnlater å gjøre det, så husk at verden vil fortsette å bevege seg på den nåværende vei mot ødeleggelse i høyt tempo. Den ødeleggelsen vil ikke være forårsaket av noen moské, men simpelthen på grunn av en mangel på rettferdighet og som et resultat av mislykketheten til Guds skaperverk i å gjenkjenne sin Skaper.
Jeg vil til slutt takke dere alle en gang til, alle ærverdige gjester. I mine øyne er dere alle ærverdige gjester som har gitt av sin dyrebare tid for å være tilstede på vårt arrangement i dag. Jeg beklager at jeg har brukt noe lengre tid enn planlagt og latt dere vente på det neste punktet på programmet, middag som vil bli servert snart.
Så i henhold til vår tradisjon, vil vi avslutte dette arrangementet med en stille bønn. Når det gjelder ahmadimuslimene så vil de følge meg i stille bønn, og alle de ærede gjestene er frie til be på sin egen måte.
